Saken tema
Saken gjaldt spørsmål om Hurtigrutens såkalte «rundtur-cruise» med anløp i Norge utløser merverdiavgiftsplikt for den delen av transporten som skjer innenfor norsk territorialfarvann. Rundtur-cruisene er cruise som starter og slutter i utlandet, og som i løpet av 13–14 dager besøker 7–10 norske havner i løpet av 4,5 til 11 dager langs norskekysten.
Det rettslige spørsmålet er om transporttjenesten i norsk farvann er merverdiavgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 3-1 første ledd jf. § 6-28 fjerde ledd, hvor det fremgår at fritaket for persontransport ikke gjelder dersom transporten innenfor det norske avgiftsområdet varer i mer enn 24 timer.
Finansdepartementet avga i 2004 en prinsipputtalelse om merverdiavgift for cruiseskip i internasjonal gjennomfart. Departementet uttalte at man ikke anser cruiseskip på gjennomfart i norsk avgiftsområde for å drive avgiftspliktig virksomhet med persontransport i Norge. Skatteetaten har i ettertid forstått uttalelsen slik at internasjonale cruise generelt er unntatt avgiftsplikt, og dette har dannet grunnlaget for en forvaltningspraksis der slike cruise – også ved opphold over 24 timer – ikke er blitt ansett avgiftspliktige.
I den foreliggende saken var spørsmålet om denne praksisen hadde en slik karakter at den måtte anses som bindende, og dermed kun kunne endres gjennom en lovendring. Dette forutsetter at praksisen har vært ensartet, langvarig og utbredt, har formell forankring, og at den har en tilstrekkelig innholdsmessig kvalitet.
Rettens vurdering
Tingretten fant at praksisen hadde vært:
- Ensartet, ved at både myndigheter og næringsaktører i lang tid hadde innrettet seg på den samme forståelsen.
- Langvarig, ved at den kunne spores tilbake til minst 2002 og frem til i alle fall 2019.
- Formelt forankret, gjennom Finansdepartementets prinsipputtalelse og Skatteetatens etterfølgende forståelse.
Retten viste imidlertid til at praksisen i stor grad har vært passiv – det forelå få eller ingen konkrete vedtak eller innleverte avgiftsoppgaver fra rederiene, og myndighetenes «aksept» hadde i hovedsak bestått i manglende håndheving.
Tingretten vurderte også praksisens innholdsmessige forankring og kvalitet. Retten bemerket at Finansdepartementets uttalelse fra 2004 var kortfattet og ikke inneholdt en nærmere rettslig vurdering.
Konklusjon
Tingrettens konklusjon var på denne bakgrunn at praksisen samlet sett ikke er bindende for myndighetene, slik at den bare kunne endres ved lov.
Dommen er ikke rettskraftig.
