26.01.22
Saksforholdet var at et dansk selskap som solgte hjemmesidetjenester over internett til norske forbrukere. Selskapet unnlot å rapportere og betale merverdiavgift ved omsetningen i perioden 2015-2018 fordi selskapet ikke var kjent med den norske avgiftsplikten for salg av elektroniske tjenester etter de såkalte VOEC-reglene. Skatteetaten vedtok å etterberegne merverdiavgift for salgene, samt å ilegge tilleggsskatt og forsinkelsesrenter. Saken for tingretten gjaldt tre spørsmål.
Det første spørsmålet var om vilkårene for å etterberegne selskapet etter skatteforvaltningsloven (sktfvl.) § 12-1 første og annet ledd var oppfylt. Sktfvl. § 12-1 første ledd fastslår at skattemyndighetene "kan" etterberegne en skattyter dersom fastsettingen er uriktig, eller dersom skattyter ikke har egenfastsatt merverdiavgiften ved levering skattemelding. Etter annet ledd skal skattemyndighetene vurdere om det er grunn til å ta saken opp til endring under hensyn til skattyters forhold, den tid som er gått, spørsmålets betydning og sakens opplysning. Selskapet anførte at det ikke forelå hjemmel for etterberegning og viste særlig til at det var et utenlandsk selskap uten noen tilstedeværelse i Norge, og at det som i realiteten kunne forventes da var at en søkte profesjonell bistand for å klarlegge eventuelle avgiftsforpliktelser i Norge. Selskapet hadde søkt profesjonell rådgivning, men uten å motta råd om at selskapet var registreringspliktig i Norge. Retten viste til at beslutning om å ta opp en sak til endring etter sktfvl. § 12-1 er underlagt skattemyndighetenes frie skjønn og at domstolene derfor ikke kan prøve den konkrete skjønnsutøvelsen av om en sak skal tas opp til endring. Retten la til grunn at det uansett ikke forelå slike forhold som tilsa at det var åpenbart urimelig å ta opp saken til endring og kom til at denne delen av vedtaket var gyldig.
Det andre spørsmålet var om det forelå unnskyldelige forhold med den følge at tilleggsskatt ikke skulle illegges, jf. sktfvl. § 14-3. Retten svarte benektende på dette og viste bl.a. til at rettsvillfarelse som hovedregel ikke er unnskyldelig, at skattyter har en plikt til å skaffe seg kjennskap til og undersøke nøye det regelverk som gjelder innenfor det livsområdet som man opererer innenfor og at det ikke var unnskyldelig å stole på råd fra en rådgiver.
Det tredje spørsmålet gjaldt rentefastsettelsen, nærmere bestemt om det skulle vært beregnet forsinkelsesrenter etter skattebetalingsloven (sktbl.) § 11-1 med "høy" sats eller ordinære avsavnsrenter etter sktbl. § 11-2 med "lav" sats. Selskapet anførte at avgiftskravet som ble fastsatt ved skattemyndighetenes etterberegningsvedtak var et "vedtak om endring mv.", jf. sktbl. § 11-2, og at det derfor skulle vært beregnet renter med lav sats. Retten svarte benktende på dette og viste til at et vedtak som innebærer en førstegangsfastsetting av merverdiavgift etter sktfvl. § 12-1, ikke kan anses som et "vedtak om endring mv." etter sktbl. § 11-2 fordi det ikke skjer noen "endring" av tidligere levert skattemelding. For krav som fastsettes på denne måten er det inntatt en særskilt forfallsbestemmelse, jf. skattebetalingsforskriften § 10-30-1, om at kravet forfaller når avgiftsbeløpet egentlig skulle vært innrapportert. Retten kom derfor til at det var korrekt å beregne renter med forsinkelsesrentesats.
Sist oppdatert 04.03.22
