14.10.22
Oslo tingretts dom av 14. oktober 2022.
Saken gjelder spørsmålet om tjenesten Det Norske Veritas Holding AS ("DNV") kjøpte og mottok fra det utenlandske selskapet Greenhill & Co Europe LLP ("Greenhill") er omfattet av unntaket i mval. § 3-6 bokstav e for formidling av finansielle instrumenter, og derfor ikke merverdiavgiftspliktig etter reglene om snudd avregning i mval. § 3-30. Retten konkluderte med at tjenesten var omfattet av unntaket og fant Skatteklagenemndas vedtak som ugyldig.
Saksforholdet var at DNV hadde engasjert Greenhill som eksklusiv finansiell rådgiver i forbindelse med et mulig oppkjøp av minoritetsaksjeposten i DNV GL AS. DNV eide DNV GL sammen med det tyske selskapet Mayfair Beteiliungsfonds II GmbH & Co KG ("Mayfair") med henholdsvis 63,50 % og 36,50 %. DNV GL hadde blitt opprettet som følge av en sammenslåing av selskapene DNV Group AS og Germanischer Lloyd SE. Aksjonærsammensetningen i DNV GL innebar allerede etter sammenslåingen av DNV GL utfordringer for aksjonærene og senere manglende tillit mellom dem. DNV ønsket en oppløsning av aksjonærsammensetningen, enten ved å børsnotere DNV GL eller ved å kjøpe Mayfair sin aksjepost i DNV GL. Det var ikke lenger noen kontakt eller dialog mellom partene og DNV visste ikke hvem som var beslutningstakerne i Mayfair.
Tjenesten fra Greenhill bestod i løpende kontakt og forhandling med representanter for Mayfair, og rådgivning knyttet til mulighetene for å oppnå en transaksjon, taktiske vurderinger i forhandlingene, mulige avtalestrukturer og prisforventninger. Formålet med å engasjere Greenhill var å etablere kontakt og identifisere beslutningstakere, samt avklare muligheten og vilkårene for en aksjetransaksjon.
Spørsmålet for retten var om DNV pliktet å svare mva etter mval. § 3-30 jf. § 11-3, på tjenesten DNV kjøpte og mottok fra Greenhill i forbindelse med kjøpet av aksjene i DNV GL, det vil si om tjenesten var omfattet av unntaket i mval. § 3-6 bokstav e som formidling av finansielle instrumenter og lignende.
Partene var enige om at ytelsene var integrerte på en slik måte at de skal behandles som én sammensatt/samlet tjeneste etter merverdiavgiftsloven, og det avgjørende spørsmålet var om formidlingen var hovedytelsen etter den såkalte hovedytelseslæren. Retten oppstilte to spørsmål; i) om Greenhill har utført en meglerfunksjon i forbindelse med DNVs kjøp av aksjer fra Mayfair, og ii) hva som eventuelt var hovedytelsen i den samlede tjenesten som Greenhill leverte. Retten vurderte spørsmålene konkret, og besvarte begge spørsmål i DNVs favør.
I vurderingen av om tjenesten var en aksjeformidlingstjeneste, tok retten utgangspunkt i definisjonen av meglertjenester slik EU-domstolen har lagt til grunn med henvisning til Rt-2009-1632 (ABG-dommen). Retten fant etter den samlede bevisførselen at formålet med Greenhills tjenester var å få i stand et salg av Mayfairs aksjer, det vil si bringe partene sammen. Formålet med engasjementet var ikke at DNV og Mayfair skulle bilegge noen konflikt, slik staten anførte, men tvert imot at de skulle gå hver sin vei ved at DNV kjøpte aksjene til Mayfair.
Retten fant videre at Greenhill hadde opptrådt selvstendig fordi Greenhill formelt sett hadde hatt en selvstendig rolle og handlet helt tydelig på vegne av DNV. Greenhill var heller ikke part eller hadde noen egeninteresse i vilkårene i en eventuell avtale mellom DNV og Mayfair.
Retten fant det tilslutt bevist at oppdraget gikk ut på formidling av en ytelse da det var Greenhill som etablerte kontakten mellom partene med tanke på et mulig aksjesalg, var i direkte kontakt med representanter for Mayfair og tjenesten var nødvendig for at det skulle bli en avtale. Retten viste til at det ikke kunne være avgjørende at den mulige selgeren og kjøperen var identifisert på forhånd da det også i slike situasjoner vil kunne være nødvendig med en tredjepart til å knytte kontakt og kommunisere mellom partene. At DNV i de senere fasene selv deltok aktivt i forhandlingene fratok heller ikke oppdraget til Greenhill karakteren av et formidlingsoppdrag. Retten viste til at det kan foreligge et mellommannsoppdrag selv om mellommannen ikke er engasjert i samtlige faser av transaksjonen.
Når det gjelder spørsmålet om hovedytelsen, tok retten utgangspunkt i at det avgjørende for vurdering er hva som særlig karakteriserer den aktuelle transaksjonen, jf. ABG-dommen med henvisninger til praksis fra EU-domstolen. Basert på en helhetsvurdering av oppdraget, kom retten til at formidlingsdelen best karakteriserte den samlede tjenesten til Greenhill fordi hovedsiktemålet med tjenesten var å få til en transaksjon.
På denne bakgrunn kom retten til at meglertjenesten til Greenhill måtte anses som hovedytelsen, og unntaket i mval. § 3-6 skulle da få da anvendelse. Det skulle ikke beregnes merverdiavgift på noen del av vederlaget til Greenhill. Skattekontorets vedtak er ugyldig.
Dommen er ikke rettskraftig.
Sist oppdatert 08.03.23
