30.11.23
Saken gjaldt gyldigheten av skattekontorets vedtak om etterberegning av fradragsført mva og ileggelse av tilleggsskatt.
Saksforholdet var at Steinkopf AS («Steinkopf») i 2020 kjøpte smittevernutstyr i Kina. Utstyret ble videresolgt til Helse Sør-Øst RHF («HSØ»). Videresalget skjedde i Kina og HSØ hadde selv ansvar for å transportere utstyret til Norge. HSØs speditør deklarerte varene til Tollvesenet via det elektroniske fortollingssystemet «Tvinn» og anga Steinkopf som mottaker av varene i Norge. Steinkopf mottok løpende deklarasjonsoversikter i Altinn med oversikt over hvilke varer som var deklarert inn på virksomheten. I etterkant beregnet og rapporterte Steinkopf innførselsmerverdiavgift og krevde fradrag for den samme innførselsmerverdiavgiften. Steinkopf krevde også fradrag for advokat- og konsulenttjenester. Skattekontoret traff vedtak om etterberegning av fradragsført merverdiavgift og vedtak om ileggelse av tilleggsskatt.
Det første spørsmålet Lagmannsretten tok stilling til var om Steinkopf hadde rett til fradrag for innførselsmerverdiavgiften. Retten viste til at Steinkopf som tollskyldner ble belastet innførselsmerverdiavgiften i medhold av tolloven § 2-2 fordi selskapet ble oppført som mottaker av varen av HSØs speditør. Steinkopf anførte at Steinkopf feilaktig var oppført som tollskyldner, men til dette uttalte retten at det ikke var relevant for fradragsvurderingen om det var riktig å oppføre Steinkopf som varemottaker. Dette var et privatrettslig forhold uten betydning for avgiftsplikten. Retten viste til at Steinkopf kjøpte og solgte varene i Kina, og at omsetningen av varene ikke var avgiftspliktig i Norge. Det var dermed ikke tilknytning mellom innførselsmerverdiavgiften og avgiftspliktig virksomhet i Norge og retten konkluderte med at Steinkopf ikke hadde fradragsrett for innførselsmerverdiavgiften.
Lagmannsretten vurderte så om Steinkopf hadde fradragsrett for tjenester fra advokater og konsulenter, og svarte benektende på dette. Dokumentasjonskravene i bokføringsforskriften delkapittel § 5-1 og 5-3-12 var ikke oppfylt, og Steinkopf hadde ikke på annen måte sannsynliggjort fradragsrett. Når det gjaldt fakturaene fra Javiel AS ble det eksempelvis vist til at de ikke inneholdt annen tekst enn «konsulent rådgivning». Det var ikke nærmere spesifisert hva rådgivningen knyttet seg til ved å angi nærmere tidspunkt og sted for tjenesten eller angitt art og omfang av tjenesten på en slik måte at tjenesten med sannsynlighet kunne knyttes til Steinkopfs avgiftspliktige virksomhet.
Lagmannsretten kom til at vilkårene for tilleggsskatt var oppfylt og konkluderte etter dette med at skattekontorets vedtak var gyldig.
Sist oppdatert 03.01.24
