31.05.22
Oslo tingretts dom av 31. mai 2022 (21-181752-TOSL/01).
Saken gjelder spørsmålet om en tjeneste kalt "stabilitetsstudie", som selskapet Fresenius Kabi Norge AS har levert til legemiddelfirmaer i utlandet, oppfyller vilkårene for å være fritatt for merverdiavgift i Norge. Tjenesten består av tre elementer; (i) produksjon av et testprodukt, (ii) analyse av testproduktets holdbarhet under forskjellige forhold, og (iii) utarbeidelse av en rapport som beskriver testproduktet, testingen og testresultatene. Testproduktet må i utgangspunktet produseres ved selskapets fabrikk i Norge, mens analysen av testproduktet og utarbeidelse av rapporten kan utføres hvor som helst i verden. Rapporten leveres elektronisk og kunden skal bruke den som dokumentasjon på produktets holdbarhet i søknadsprosess eller rapportering til legemiddelmyndighet i utlandet.
Det var enighet om at mottakerne av tjenestene var næringsdrivende hjemmehørende i utlandet. Spørsmålene retten skulle ta stilling til var derfor prinsipalt om selskapets salg av stabilitetsstudier kunne anses som omsetning av "fjernlevere tjenester", subsidiært tjenester som er "helt ut til bruk" utenfor Norge, slik at tjenestene var fritatt for merverdiavgift etter mval. § 6-22. Retten la til grunn at de ulike elementene i tjenesten var integrerte på en slik måte at de måtte anses som én samlet/sammensatt tjeneste for avgiftsformål og at spørsmålet om vilkårene for avgiftsfritak var oppfylt, dvs. om tjenesten var fjernleverbar og/eller helt ut til bruk i utlandet, derfor måtte vurderes basert på det som var hovedytelsen og dermed omsetningsobjektet for avgiftsformål.Når det gjelder spørsmålet om stabilitetsstudiene kunne anses som "fjernlevere tjenester", så anførte selskapet at dette var tilfellet fordi rapporten måtte anses som hovedytelsen og da den ble levert elektronisk og derfor i prinsippet kunne leveres fra hvor som helst måtte tjenesten anses som fjernleverbar. Retten la derimot til grunn at hovedytelsen var produksjonen av testproduktet og da testproduktet måtte produseres ved selskapets anlegg i Norge kunne tjenesten ikke anses som fjernleverbar, og tjenesten var derfor ikke fritatt for merverdiavgift som en fjernleverbar tjeneste.
Når det gjelder spørsmålet om stabilitetsstudiene kunne anses som tjenester "helt ut til bruk" utenfor Norge, så anførte selskapet at dette var tilfellet fordi kundene benyttet rapporten fullt ut overfor legemiddelmyndighet i utlandet for å oppnå eller opprettholde tillatelse til å markedsføre og selge produktet i utlandet. Retten la derimot til grunn at tjenesten også var til bruk i Norge fordi formålet med tjenesten – utover å gi kunden dokumentasjon til bruk overfor legemiddelmyndighet i utlandet – var å legge til rette for kommersiell produksjon av produktet i Norge (for salg til utlandet). Tjenesten var derfor heller ikke fritatt for merverdiavgift som en tjeneste helt ut til bruk utenfor Norge.
Endelig anførte selskapet at dersom stabilitetsstudiene måtte anses knyttet til produksjonen i Norge på en slik måte at de verken kunne anses som fjernleverbare eller helt ut til bruk i utlandet, måtte stabilitetsstudiene være fritatt for merverdiavgift som innsatsfaktorer knyttet til produksjonen og salg til utlandet, jf. mval. § 6-21. Retten var heller ikke enig i dette.
Dommen er ikke rettskraftig.
Sist oppdatert 06.07.22
