30.08.22
Saken gjelder gyldigheten av skattekontorets vedtak om etterberegning av utgående mva ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet, nærmere presisert om de aktuelle underleverandørtjenestene ville ha vært omfattet av unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven § 3-6 f ved innenlands omsetning.
Saksforholdet
Saksforholdet var at skattepliktige, som drev virksomhet med fondsforvaltning, hadde kjøpt tjenester fra to utenlandske selskaper (heretter C og D) uten å beregne mva etter mval. § 3-30 og 11-3.
C leverte ulike tekniske forvaltningsfunksjoner til bruk i skattepliktiges forvaltningsvirksomhet i form av lisens til software gjennom ulike moduler:
- modul 1: et ordrehåndteringssystem som benyttes til å optimalisere og automatisere behandlingen av transaksjoner som gjøres på vegne av kundene
- modul 2: ivaretar kundenes lovfestede og avtalefestede rett til informasjon om beholdning, transaksjoner, årsoppgave mv. samt gir kunden mulighet til selv å gjennomføre fondshandler
- modul 3: utfører skatterapportering til offentlige myndigheter og kunder
- modul 4: en porteføljemodul hvor skattepliktige registrerer og overvåker fondsporteføljen sentralisert i en plattform
- modul 5: et ordrehåndteringssystem hvor skattepliktige registrerer ordrer (og avmeldinger) ved kjøp og salg av verdipapir
- modul 6: et verktøy A benytter seg av for å forsikre seg om etterlevelse av regler og rammer for verdipapirhandel og løpende forvaltning
De ulike softwarene betinget at skattepliktige la inn data i softwaren, tok ut data eller aktivt brukte softwarene til å foreta beregninger o.l.
D leverte også tjenester i form av lisens til software. Gjennom tjenesten fra D kunne skattepliktige bl.a. hente ut rapporter som ga informasjon om aksjemarkedet i ulike geografiske områder og sektorer, samt styre sin aksjeeksponering ut fra diverse prisingsmodeller i systemet.
Klagenemndas vurderinger
Sakens hovedspørsmål var om tjenesteleveransene fra de utenlandske underleverandørene i seg selv kunne anses som finansielle tjenester, nærmere bestemt om underleverandørtjenestene innebar «forvaltning av verdipapirfond» og dermed var unntatt etter merverdiavgiftsloven § 3-6 bokstav f. Nemnda ga klager delvis medhold. Nemnda mente tjenesten i modul 3 var omfattet av mval. § 3-6 bokstav f, men at de øvrige tjenestene var avgiftspliktige etter hovedregelen i mval. § 3-1.
Nemnda viste til at vurderingstemaet for hvorvidt underleverandørtjenester som et forvaltningsselskap anskaffer som ledd i sin avgiftsunntatte virksomhet vil kunne være omfattet av unntaket for forvaltning av verdipapirfond følger av EU-domstolens praksis, jf. dommene C-169/04 (Abbey National), C-275/11 (GfBk), C-231/19 (BlackRock) og de forente sakene C-58/20 og C-59/20 (K og DBKAG). Av EU-domstolens praksis følger det at vurderingstemaene er:
(i) Om tjenesten utgjør en «særskilt helhet»
(ii) Om tjenesten er «spesifikk og vesentlig» for den unntatte forvaltningen av verdipapirfond
Tjenesten fra C
Modul 3
Tjenesten i modul 3 var svært likt faktum i C-58/20 (K). Nemnda viste til at både skattepliktige og fondsforvalteren i «K-saken» uten videre bearbeiding la til grunn den skatteberegningen underleverandøren hadde foretatt, og rapporterte til skattemyndighetene. Modul 3 ivaretok funksjoner som var særlig rettet mot fondsforvaltning, ved at underleverandøren gjennom modulen utarbeidet skatterapporter tilpasset særregler for beskatning av fondsandeler.
Øvrige moduler fra C
Nemnda viste til at betingelsen «særskilt helhet» tilsier at underleverandørens leveranse må oppfylle visse krav til ytelsens selvstendige karakter for at denne skal anses som en avgiftsunntatt forvaltningstjeneste. Nemnda kunne ikke se at tjenestene innebar konkrete analyser eller rådgivning i forhold til skattepliktiges fond, som uten nærmere vurderinger ble lagt til grunn ved fondsforvaltningen. Softwarene måtte først og fremst anses som verktøy i skattepliktiges administrative arbeid og kunne derfor ikke anses å være av tilsvarende selvstendige karakter som tjenestene som ble vurdert i nevnte saker fra EU-domstolen.
Nemnda viste videre til at en underleverandørtjeneste i henhold til EU-domstolens praksis vil være tilstrekkelig spesifikk dersom tjenesten utelukkende leveres med henblikk på forvaltningen av verdipapirfond, og ikke med henblikk på forvaltning av andre typer investeringer/fond. Nemnda mente de øvrige modulene fra C kunne også brukes for andre typer investeringer/fond og at tjenestene derfor ikke var «spesifikk og vesentlig» for den unntatte forvaltningen av verdipapirfond.
Nemnda kom på denne bakgrunn til at de betingelser som EU-domstolen har oppstilt for å anse underleverandørtjenester som avgiftsunntatte forvaltningstjenester, ikke var oppfylt. Tjenestene var avgiftspliktige etter hovedregelen i mval. § 3-1.
Tjenesten fra D
Softwaren fra D måtte ifølge nemnda anses som et verktøy hvor skattepliktige selv kunne generere underlagsdokumentasjon og markedsdata, som deretter inngikk i skattepliktiges egne vurderinger i forhold til investeringer. Tjenesten hadde etter nemndas syn ikke samme selvstendige karakter som tjenesten vurdert av EU-domstolen, og nemnda kom på denne bakgrunn til at de betingelser som EU-domstolen har oppstilt for å anse underleverandørtjenester som avgiftsunntatte forvaltningstjenester, ikke var oppfylt. Tjenestene var avgiftspliktige etter hovedregelen i mval. § 3-1.
Klagenemndas vedtak ble truffet med dissens, hvor mindretallet mente at skattepliktiges klage skulle tas til følge for alle tjenestene fra C.
Sist oppdatert 07.02.23
