Sakens tema
Saken gjelder gyldigheten av skattekontorets vedtak av 11. desember 2024 mot Time Personale Ltd., et selskap registrert på Kypros som leide ut polsk arbeidskraft til norske verft.
Selskapet anså tjenestene som kjøpt fra utlandet. I norsk mva-rett betyr det at det er kunden som skal beregne avgiften ved snudd avregning, og ikke selskapet. Selskapet fakturerte derfor uten merverdiavgift, og kundene beregnet avgiften selv.
Skattekontoret mente derimot at selskapet hadde omsetning i Norge, og da er det selgeren som skal beregne og betale avgiften.
Selskapet ble derfor etterberegnet for 2010 til 2018 og ilagt tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt, til sammen om lag 205 millioner kroner.
For retten var spørsmålet om utleien var omsetning i Norge etter merverdiavgiftsloven § 3-1 (selskapet skal beregne og betale avgiften), eller kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet etter § 3-30 (kunden skal beregne og betale avgiften ved snudd avregning).
Rettens vurdering
Etter rettens syn gjelder § 3-30 bare tjenester som er kjøpt fra utlandet.
Fjernleverbare tjenester som leveres i Norge følger hovedregelen i § 3-1, uansett hvor leverandøren er etablert.
Retten bygde på Pregonor-dommen fra lagmannsretten, der formuleringen "kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet" i § 3-30 ble forstått som det motsatte av innenlandsk omsetning.
Retten så bort fra Teleworld-dommen, der det ble lagt til grunn at fjernleverbare tjenester fra en utenlandsk leverandør alltid skal behandles etter dagens § 3-30, uten at tilknytningen til Norge vurderes. Grunnen var at lagmannsretten senere hadde tatt uttrykkelig avstand fra Teleworld i Pregonor-dommen. Hadde Teleworld blitt fulgt, ville det vært kundene som skulle ha beregnet avgiften ved snudd avregning, og ikke Time Personale. Retten la i stedet til grunn at det må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av tilknytningen til Norge om omsetningen skjedde i Norge, slik Høyesterett gjorde i Ifi Oy.
Retten la særlig vekt på at rundt 97 prosent av omsetningen gikk til norske kunder, at arbeidskraften ble stilt til disposisjon på verft i Norge, og at avtalene i realiteten ble forhandlet og besluttet av de norske eierne. Signaturen på Kypros var formell, og styreprotokollene var antedatert. Retten kom til at selskapet hadde ordinær avgiftspliktig omsetning i Norge.
Selskapet anførte at vedtaket var en restriksjon på den frie bevegeligheten av tjenester i EØS. Det førte ikke frem, fordi det ikke var noe grenseoverskridende element i saken.
At kundene allerede hadde beregnet avgiften ved snudd avregning, var ikke til hinder for etterberegningen, selv om resultatet ble at avgiften ble beregnet to ganger.
Tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt
Retten kom til at vilkåret for tilleggsskatt om at opplysningssvikten kunne føre til tap for staten var oppfylt.
Etter Norisol-dommen skal dette vurderes for hvert enkelt avgiftsoppgjør, og det har derfor ingen betydning at kundene hadde beregnet avgiften. Unntaket for inn/ut-tilfeller i skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav c gjaldt ikke, fordi selskapet verken hadde bokført eller rapportert omsetningen.
Skjerpet tilleggsskatt krever at opplysningssvikten skyldes forsett eller grov uaktsomhet, og dette må være bevist utover enhver rimelig tvil.
Retten fant at eierne minst hadde opptrådt grovt uaktsomt, og at omstendighetene tydet på at de også hadde handlet med hensikt.
Det ble lagt vekt på at virksomheten var innrettet for å se ut som om den ble drevet fra Kypros.
Kontraktene ble signert av en ansatt på Kypros med tittel som daglig leder, styreprotokollene var etterdatert, og de interne avtalene mellom selskapene i gruppen stemte ikke med de faktiske forholdene.
Konklusjon
Vedtaket ble ansett gyldig, og staten ble frifunnet og tilkjent sakskostnader.
Dommen er ikke rettskraftig.
Ta kontakt dersom du ikke har tilgang til kilden.
