21.11.22
Saken gjelder spørsmål om avtale om utleie av arkivbygg fra IKA Kongsberg Bygg AS ("IKA Kongsberg") til Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS ("IKS") hvor IKS skulle overta arkivbygget vederlagsfritt ved utløpet av leieperioden oppfylte vilkårene for frivillig registrering i mval. § 2-3 og dermed ga rett til fradrag for inngående mva på oppføringen av arkivbygget jf. mval. § 8-1. Saken gjelder også spørsmål om vilkårene for endring av skattefastsettingen i sktfvl. § 12-1 var oppfylt. Retten konkluderte med at vilkårene for frivillig registrering i mval. § 2-3 ikke var oppfylt, men at skatteklagenemndas vedtak likevel måtte oppheves som ugyldig da vilkårene for å endre skattefastsettingen i sktfl. § 12-1 ikke var oppfylt.
Saksforholdet
Saksforholdet var at Kongsberg kommune i 2012 gjennomførte en anbudskonkurranse for tildeling av kontrakt for utforming, bygging, utleie og drift av nytt arkivbygg. Prosjektet skulle struktureres som et offentlig privat samarbeidsprosjekt (et såkalt «OPS-prosjekt»). I denne forbindelse inngikk IKA Kongsberg og IKS leieavtale for arkivbygget. Avtalen gikk ut på at IKS skulle leie arkivbygget fra IKA Kongsberg i 25 år. Ved utløpet av leieperioden skulle IKS overta bygget vederlagsfritt. Leieprisen var tilpasset finansieringen av bygget.
I 2013 ble IKA Kongsberg frivillig registrert i Merverdiavgiftsregisteret for utleie av bygg til bruk i offentlig virksomhet med rett til merverdiavgiftskompensasjon, og krevde deretter fradrag for inngående merverdiavgift på oppføringen av arkivbygget. IKA Kongsberg fremla avtalen for skattekontoret i forbindelse med registreringssøknaden.
Kort tid etter ferdigstillelsen av bygget i 2014 ble det oppdaget at IKS ikke hadde anledning til å inngå leieavtalen på grunn av dens finansielle karakter. Partene ble derfor enige om å at IKS skulle kjøpe bygget, og sammen med kjøpekontrakten ble det inngått avtale om at IKS skulle overta IKA Kongsbergs plikt til tilbakeføring av fradragsført merverdiavgift. Skattekontoret traff vedtak ovenfor IKA Kongsberg om tilbakeføring av mva i 2018 og vedtaket ble opprettholdt av skatteklagenemnda i 2022.
IKA Kongsbergs anførsler
IKA Kongsberg anførte prinsipalt at leieavtalen mellom IKA Kongsberg og IKS måtte anses som en avtale om finansiell leasing og dermed en utleietjeneste for avgiftsformål som oppfyller vilkårene for frivillig registrering i mval. § 2-3. IKA Kongsberg anførte også at skattemyndighetene uriktig hadde lagt til grunn at IKA Kongsberg ikke hadde oppfylt opplysningsplikten sin i søknaden om frivillig registrering jf. sktfvl. § 12-1. Subsidiært krevde IKA Kongsberg dom for at staten plikter å erstatte tapet som oppstår som følge av Skatteklagenemndas vedtak måtte oppfylles.
Rettens vurdering
Det første spørsmålet retten vurderte var om IKA Kongsberg leide ut bygget til IKS eller om det forelå en annen omsetning av fast eiendom som var avgiftsunntatt. Retten omtaler dette som et spørsmål om hvordan avtaleforholdet mellom IKA Kongsberg og IKS skal "skal klassifiseres for avgiftsformål". Etter en grundig gjennomgang av juridisk teori og forvaltningspraksis konkluderte retten med at avtalen var en avtale om salg på avbetaling som ikke ga grunnlag for frivillig registrering.
Retten begrunnet konklusjonen med at avtalen mellom IKA Kongsberg og IKS ikke kunne anses som en avtale om finansiell leasing da slike avtaler kjennetegnes ved at leietaker ikke blir eier ved utløpet av leietiden. Avgiftsmyndighetens praksis, hvor skattekontoret i seks saker hadde godkjent at utleier ble frivillig registrert i prosjekter hvor leietaker skulle bli eier ved leietidens utløp, kunne etter rettens syn ikke tillegges avgjørende vekt. Praksisen hadde ikke grunnlag i et klart standpunkt fra Finansdepartementet eller Skattedirektoratet og praksisen hadde et nokså begrenset omfang.
Det neste spørsmålet var om det var feil ved skjønnet knyttet til om skattefastsettingen skulle tas opp til endring. Retten konkluderte med at IKA Kongsberg ikke hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger jf. sktfvl. § 12-1 og at vedtaket måtte oppheves som ugyldig. Retten viste til at opplysningsplikten i utgangspunktet var oppfylt dersom skattepliktige har fremlagt dokumenter som inneholder de nødvendige opplysningene. Leieavtalen, som var fremlagt for skattekontoret, var kort og bygget opp på en enkel måte. Selv ved en overfladisk gjennomgang av avtalen, fikk derfor skattemyndighetene tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta opp det aktuelle avgiftsspørsmålet.
Dommen er rettskraftig.
Sist oppdatert 06.09.23
