18.04.23
Saken gjelder spørsmålet om merverdiavgift ved utleie av brakkerigger etter merverdiavgiftsloven § 3-11, herunder om brakkeriggene var å anse som fast eiendom eller som løsøre.
Wilnor Governmental Services AS (WGS) og Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) om WGS leveranser til bruk for hele forsvarssektoren. På tidspunktet for inngåelsen av rammeavtalen hadde Forsvaret behov for midlertidig innkvartering av allierte styrker, og dette behovet skulle dekkes ved bruk av brakkerigger. Det ble dermed inngått en avtale om at FLO på vegne av Forsvaret skulle leie brakkerigger av WGS med en varighet på 10 år med mulighet for forlengelse, samt en utkjøpsopsjon. Brakkeriggene omfattet opprinnelig fire kaserner og en kantine, men ble senere utvidet til å også omfatte kontorbygg og sykestue. Brakkeriggene var plassert på fundamenter og var tilknyttet vann, kloakk, ventilasjon, fjernvarme og elektrisitet. WGS hadde en back-to-back avtale med underleverandører om leveranse av logistikkstøtte etter rammeavtalen.
Forsvaret betalte første faktura fra WGS hvor merverdiavgift var inkludert. Etter dette mente imildertid Forsvaret at utleieforholdet var å anse som utleie av «fast eiendom» og derved unntatt merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 3-11. WGS mente på sin side at leieforholdet måtte anses som utleie av løsøre.
Partene hadde innhentet juridiske vurderinger, og spørsmålet var blitt vurdert av Skatteetaten i flere omganger. Partene hadde innhentet til sammen tre veildende uttalelser hvor det ble lagt til grunn at brakkeriggene utgjorde fast eiendom. WGS var imildertid uenig i vurderingene og sendte inn tilleggsopplysninger til Skatteetaten. WGS mottok varsel om endringssak og tilbakeføring av fradragsført merverdiavgift, men etter mottak av informasjon og erklæringer fra flere av de øvrige aktørene på utleiesiden, konkluderte skattekontoret at brakkeriggene måtte anses som løsøre og ikke fast eiendom, og at leieforholdet da var å anse som merverdiavgiftspliktig. Forsvaret var fremdeles av den oppfatning av brakkeriggene måtte anses som fast eiendom og betalte derfor ikke merverdiavgiften i fakturaene fra WGS. WGS tok ut stevning for Oslo tingrett med krav om betalingsplikt for Staten ved Forsvarsdepartementet for utestående med tillegg av forsinkelsesrenter.
Tingretten viste til utgangspunktet om at avgrensningen mellom fast eiendom og løsøre må avgjøres etter konkret helhetsvurdering av innretningens fysiske tilknytning til grunnen og permanensen av tilknytningsforholdet, slik dette blant annet var lagt til grunn i Merverdiavgiftshåndboken. Retten gikk deretter over til å vurdere den konkrete tilknytningen og permanensen hver for seg.
Retten la til grunn at brakkeriggenes fysiske tilknytning til grunnen ikke oversteg det som skulle karakteriseres som løsøre i merverdiavgiftslovens forstand. Det ble blant annet lagt vekt på at brakkeriggene ikke var festet til fundamentene, det ville ikke være arbeidskrevende å flytte dem, flytting ville ikke påføre brakkeriggene skade, VVS-installasjonene hadde preg av å være provisoriske og at man kunne demontere innretningene/brakkeriggene raskt og profesjonelt.
Permanensen over tilknytningsforholdet tilsa etter rettens syn heller ikke at brakkeriggene kunne anses som fast eiendom. Utgangspunktet for vurderingen av varighet måtte etter rettens syn baseres på bruken av brakkeriggene der de stod, ikke bruken et annet sted. For selve vurderingen av varigheten ble det blant annet lagt vekt på at brakkeriggene skulle dekke et midlertidig behov og at leieprisen sett opp mot utkjøpsprisen ga inntrykk av at leieforholdet ikke var ment å vare lenge.
Oppsummert kom retten til at tilknytningen til grunnen var "beskjeden" og at det ikke var tilstrekkelig permanens over tilknytningsforholdet, slik at utleien av brakkeriggene måtte anses som avgiftspliktig utleie av løsøre. WGS hadde derfor rett og plikt til å fakturere FLO/Forsvaret med tillegg av merverdiavgift.
Sist oppdatert 29.04.24
