30.11.23
Saken gjelder spørsmål om tapsføring av fordring etter mval. § 4-7 (1).
Saksforholdet var at saksøker, Nye Myhregaarden Hotel AS (NMH) i tredje termin 2019 tapsførte et beløp på kr. 607.746 som knyttet seg til utestående fordringer (husleie) mot Myhregaarden Hotel Stavanger AS (MHS). MHS var NMHs største leietaker i deres eiendom i Nygata 24 i Stavanger, men mistet retten til å drive virksomhet på eiendommen etter at NMH ble solgt til Merkantilbygg Holding AS (Merkantilbygg) i september 2019. MHS var på dette tidspunktet skyldig betydelige beløp i husleie da MHS hadde misligholdt forpliktelsen til å betale husleie til NMH fra utgangen av 2017 til halvveis inn i 2019, og leieavtalen ble hevet umiddelbart etter at Merkantilbygg overtok aksjene i NMH. MHS ble slått konkurs 7. januar 2020. Retten fant det bevist at NMH unnlot å sende skriftlige purringer til MHS før sommeren 2019, og at gjelden ikke ble sikret.
Erik Bugge Aase var indirekte eier av alle aksjene i NMH frem til høsten 2019 og han var styreleder i NMH fra 2015 - 2019. Aksjene i MHS var eid med 50 % hver av henholdsvis Christoffer Bugge Aase og hans ektefelle, Marina Bugge Aase. Christoffer Bugge Aase var Erik Bugge Aases sønn. Erik Bugge Aase var styreleder i MHS en periode i 2017. I november 2017 overtok sønnen, Christoffer Bugge Aase, styrelederposisjonen. Erik Bugge Aase fortsatte som styremedlem sammen med Marina Bugge Aase.
Spørsmålet for retten var om vilkårene for tapsføring av fordring etter mval. § 4-7 var oppfylt. Retten svarte bekreftende på dette, og kom til at nemndas vedtak var ugyldig og måtte oppheves.
Retten tok utgangspunkt i Lønningshaug-dommen i Rt. 2015 s. 158, hvor det legges til grunn at det må dreie seg om ordinære kundefordringer for å kunne kreve tilbakeføring av merverdiavgift og at tilbakeføring av fordring kan nektes når leverandørkreditten har skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende.
Det var enighet om at kundefordringene mot MHS verken var blitt omdannet til ansvarlig lån eller at det var noen uttrykkelig avtale mellom kreditor og debitor om at leverandørkreditten skulle omdannes til en del av den langsiktige finansieringen. Spørsmålet i saken var derfor utelukkende knyttet til om leverandørkreditten hadde skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende jf. Lønningshaug-dommen i Rt. 2015 s. 158. Retten viste til at dette beror på en konkret helhetsvurdering der visse momenter har særlig vekt og at er svært sentralt moment er om det foreligger et «interessefellesskap» mellom kreditor og debitor.
Retten kom til at det etter en samlet vurdering av saksforholdet fantes forretningsmessig grunnlag for NMHs opptreden overfor MHS. NMH synes å ha hatt manglende alternativer til å la MHS fortsette som leietaker, i alle fall en lang stund. På denne måten kunne NMH, i alle fall i noen grad, fortsette å ivareta egne låneforpliktelser knyttet til hotelleiendommen ved at det forløpende ble foretatt delinnbetalinger av husleien. Retten kunne ikke se at familierelasjonen mellom eierne i MHS og NMH, eller styreposisjonene de hadde hatt i hverandres selskaper, på noen måte hadde hatt en avgjørende betydning for NMHs opptreden. Husleiekravet kunne derfor ikke sees å ha skiftet karakter til en mer langsiktig form for finansiering. Det var etter dette ikke grunnlag for å nekte tapsføring av fordringen etter merverdiavgiftsloven § 4-7.
Sist oppdatert 26.03.24
