08.03.23
Saken gjaldt statens krav om erstatning mot en privatperson for uaktsom medvirkning til avgiftsunndragelse i forbindelse med et byggeprosjekt.
Saksforholdet var at A i 2014 inngikk en avtale med entreprenøren Atom MG Company d.o.o. (Atom) om bygging av et hus med flere boenheter på As eiendom i Oslo. Atom var et selskap registrert i Serbia. Etter et par år hevet A kontrakten, og arbeidene ble senere fullført av andre entreprenører. Atom fakturerte til sammen A for kr 1 940 000 for varer og tjenester. Fakturabeløpene ble betalt til Atoms bankkonto.
I 2018 gjennomførte skattemyndighetene kontroll av Atom for årene 2012–2016 og avdekket at selskapet hadde drevet virksomhet i Norge uten å betale merverdiavgift. Selskapet var heller ikke registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Skattekontoret traff vedtak om etterberegning, som blant annet omfattet manglende innbetalinger i forbindelse med arbeid for A. En utleggsforretning hos Atom i september 2018 ble avsluttet uten at det ble funnet verdier å ta utlegg i. I brev 3. mars 2020 reiste skatteetaten krav om erstatning mot A for tapt merverdiavgift med 388 000 kroner. Kravet var beregnet på grunnlag av vederlaget på 1 940 000 kroner som A hadde betalt til Atom.
Staten anførte at på områder hvor svart virksomhet er utbredt, må det stilles krav til kjøperen. Man må sjekke at man får faktura med merverdiavgift spesifisert. Hvis det er forhold som tilsier særlig påpasselighet, må man undersøke om selgeren er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Staten mente at A hadde opptrådt uaktsomt i dette tilfellet og at han hadde ulovesfestet erstatningsansvar for avgiftskravet som medvirker.
Spørsmålet for Høyesterett var om kjøperen, A, kunne holdes ansvarlig for den merverdiavgiften som Atom som selger skulle ha innbetalt. Høyesterett svarte benektende på dette og konkluderte med at skattebetalingsloven § 16-50 uttømmende regulerer atferdsnormen for private oppdragsgivere.
I begrunnelsen viste Høyesterett til at skattebetalingsloven § 16-50 uttrykkelig angir i hvilke situasjoner det foreligger ansvar – som kun er når beløpet er over 10 000 kroner og betaling skjer på annen måte enn via bank. Høyesterett viste til at den mest naturlige lesningen av dette var at en privat kjøper ikke kunne gjøres medansvarlig i andre tilfeller, og viste at en slik forståelse støttes av forarbeidene. Retten uttalte avslutningsvis at det kan være grunn til å skjerpe forbrukernes ansvar for å hindre svart betaling, men at en eventuell slik endring bør være en lovgiveroppgave.
Sist oppdatert 30.03.23
