21.06.23
Saken gjelder klage på BFU hvor spørsmålet var om kjøper/innsender (A) hadde fradragsrett for innførselsmerverdiavgift ved innførsel av varer som selger (D) skulle installere i A's anlegg i Norge. Skattekontoret avga BFU 1. februar 2023 og konkluderte med at A ikke ville ha fradragsrett for innførselsmerverdiavgiften. Innsender påklaget BFU-en og klagen ble tatt til følge av nemnda som konkluderte med at A hadde fradragsrett for innførselsmerverdiavgiften.
Saksforholdet var at A, som var ordinært registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skulle oppføre og drifte et produksjonsanlegg i Norge. I forbindelse med oppføringen av A's produksjonsanlegg, skulle A benytte seg av ulike utenlandske leverandører for levering og installasjon av varer i og på anlegget i Norge. A var i forhandlinger med D vedrørende D's leveranse og installering av varer til anlegget under DAP leveringsvilkår (Delivered-at-Place). Varene som skulle leveres i henhold til kontrakten med D, ville bli sendt til Norge fra utlandet og eiendomsretten til leveransen skulle overføres fra D til A løpende etter hvert som leveransen ble utført. Den formelle eiendomsretten til varene ville altså gå over til A før varene ankom Norge og A ville være å anse som formell eier av de aktuelle varene på innførselstidspunktet. Partene skulle avtale at A skulle være ansvarlig for innførselsmerverdiavgift overfor skattemyndighetene.
Spørsmålet i anmodningen var om A ville ha fradragsrett for innførselsmerverdiavgift på varene som skulle innføres til Norge for å inngå i leveransen fra D til A i Norge i henhold til kontrakten, dersom A ble angitt som mottaker av varene i importdeklarasjonen til tollmyndighetene, jf. mval. §§ 8-1 og 15-10.
Nemnda vurderte først tilordningskravet Høyesterett har innfortolket i mval. § 8-1, dvs. om anskaffelsen faktisk tilhører avgiftssubjektet.
Nemnda uttalte at når innførselsregelverket ikke stiller krav til hvem som skal stå som tollskyldner så må det være opp til partene i handelen å velge hvor kostnaden skal plasseres. Det var altså ingenting i veien for at A som kjøper skulle ha ansvaret for innførselsmerverdiavgiften, forutsatt at det faktisk var en realitet i at A forestod innførselen, jf. Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 25. mai 2018 (oppdatert 25. september 2020). At partene hadde avtalt at A skulle ha ansvaret for beregning og betaling av innførselsmerverdiavgift innebar ikke at innførselsmerverdiavgiften var plassert på "uriktig" subjekt og innebar ikke at A hadde lagt ut for innførselsmerverdiavgift for selger jf. Rt-2008-939 (Tønsberg Bolig). Nemnda la for øvrig til grunn at man ikke må være eier av en vare på innførselstidspunktet for å kunne ha fradragsrett for innførselsmerverdiavgift.
Videre vurderte nemnda tilknytningskravet etter mval. § 8-1, dvs. om selve innførselen av varene hadde en nær og naturlig tilknytning til A's avgiftspliktige virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.
Skattekontoret hadde i BFU-en lagt til grunn at varene på innførselstidspunktet ennå ikke var kontraktsmessig overlevert til A, og at varene på innførselstidspunktet utelukkende ville være til direkte faktisk bruk i D's (selgers) virksomhet. Innsender opplyste i anmodningen og klagen om at det var A som ville være eier av de aktuelle varene på det tidspunktet de skulle innføres til Norge, og nemnda presiserte at de la dette faktumet til grunn for sin vurdering. Nemnda viste videre til at de innførte varene skulle monteres i produksjonsanlegget for innsendes avgiftspliktige virksomhet, og at innførselen av varene på denne måten ville være en nødvendig forutsetning for at A kunne starte opp sin avgiftspliktige produksjonsvirksomhet. Innførselsmerverdiavgiften ville etter dette være en oppofrelse med en nær tilknytning til A's virksomhet. Nemnda konkluderte på denne bakgrunn med at innførselsmerverdiavgiften som påløp ved innførsel av de aktuelle varene ville være fradragsberettiget for A jf. mval. § 8-1.
Sist oppdatert 31.08.23
