19.02.23
Saken gjaldt spørsmål om avgiftsplikt på innførsel av konserninterne supporttjenester. Saksforholdet var at hovedkontorene til de norske filialene A og B, representert ved D og H, hadde kjøpt konserninterne supportjenester, herunder økonomi, IT, markedsføring mv. fra morselskapet C til A og B.
Spørsmålet var om A og B hadde plikt til å beregne utgående merverdiavgift på innførsel etter regelen om omvendt avgiftsplikt for fjernleverbare tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-30 tredje ledd (någjeldende mval. § 3-30 annet ledd). Dette innebar å vurdere om konserninterne supporttjenester kunne anses å være «til bruk i» merverdiavgiftsområdet. De norske filialene A og B anførte at de ikke var avgiftspliktige fordi de ikke hadde fått spesifikke supporttjenester direkte overført eller kanalisert til seg.
Skatteklagenemnda konkluderte at A og B hadde plikt til å beregne utgående merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 3-30 tredje ledd. Nemnda vurderte at begrepet «til bruk i» i relasjon til merverdiavgiftsloven § 3-30 tredje ledd skal forstås som et krav om faktisk bruk av de fjernleverbare tjenestene hos næringsdrivende hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. De norske filialene fikk kun overført en kostnadsallokering til betaling, det vil si at en skjønnsmessig andel av fellesanskaffelser ble ansett å komme filialene til gode, uten at spesifikke tjenester ble overført til forbruk i Norge. Nemnda mente at det for fjernleverbare tjenester vil være vanskelig å påvise en faktisk overføring av tjenesten, slik det er mulig å gjøre for en vare. Nemnda bemerket at fjernleverbare tjenester vil være vanskelig å knytte til et bestemt fysisk sted, og at det derfor vil være problematisk å skulle påvise en «overføring» av disse tjenestene. Nemnda vurderte at begrepet overføring, slik det brukes i Merverdiavgiftshåndboken, må forstås som at tjenestene faktisk brukes av noen andre enn mottakeren, og at det avgjørende for om det foreligger avgiftsplikt etter § 3-30 tredje ledd må være forbruksstedet. På bakgrunn av dette ble det vurdert at det ikke var av betydning at bruken ble fordelt mellom hovedselskapene og filialene. Etter nemndas oppfatning måtte den delen av de fjernleverbare tjenestene som A og B ble fakturert, anses som faktisk "til bruk i" de norske filialene.
Videre ble det vurdert om skattepliktige hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift på tjenestene etter merverdiavgiftsloven § 8-1. Nemnda påpekte at skattepliktige drev
avgiftsunntatt forsikringsvirksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 3-6 bokstav a), og vurderte at de konserninterne supporttjenestene som skattepliktige hadde anskaffet måtte anses som «til bruk i» denne avgiftsunntatte virksomheten, og at det dermed ikke forelå fradragsrett.
Til slutt vurderte nemnda at alle vilkårene for å ilegge tilleggsskatt var oppfylt etter skatteforvaltningsloven § 14-3.
Sist oppdatert 02.07.24
