26.10.22
Saken gjaldt klage på BFU om frivillig registrering for utleie av bygg og anlegg, nærmere presisert spørsmål om den planlagte disposisjonen var å anse som utleie av kaianlegg, eller om det kun var en ren anløpsrett (bruksrett) til kaianleggene.
Saksforholdet var at A kommune planla å oppføre tre kaianlegg i kommunen. To av kaianleggene skulle leies ut til C fylkeskommune, for så å fremleies til B med C som fremutleier og B som fremleietaker. Det siste kaianlegget skulle leies ut direkte til B.
I avtalene fremgikk at leieobjektet kun skulle benyttes som fergekai for leietaker og fremleietakers konsesjon for drift av ferger i A kommune, at leietaker var ansvarlig for å holde leieobjektet ryddig og at utleier var forpliktet til å sørge for, og bekoste, all alminnelig og løpende drift og vedlikehold av leieobjektet, herunder forsikring, rutinemessig tilsyn og vedlikehold av fergelem og bom, samt fortøyningspunkt, vinterdrift, renovasjon, vann og kloakk fra ferge, feiing og øvrig sommervedlikehold.
Spørsmålet for nemnda var om avtalen måtte anses som "utleie" av kaianlegget jf. mval. § 2-3(1). Nemnda svarte bekreftende på dette og konkluderte med at A kommune kunne frivillig registreres for utleie av kaianlegget og ville ha fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til oppføring av kaianleggene.
Nemnda mente det fremgikk av avtalen at leietaker ble gitt en eksklusiv råderett over et kaianlegget, som strekker seg lengre enn det som må anses å omfattes av en ren anløpsrett til kaien. Nemnda viste til at leieobjektet, i tillegg til selve kaien, bestod av ferjelem og bom, og mekanisk system for å heve og senke ferjelem og bom. Videre omfattet leieobjektet venteplass for passasjerer og kjøretøy, samt grunn til ladestasjoner for elektriske ferjer. Leietaker ble ved dette gitt en rett til å disponere området som strakk seg betydelig utover det man normalt vil kunne anse som en rett til anløp.
Sist oppdatert 28.02.23
