Oslo tingrett avsa dom om merverdiavgiftskompensasjon 16. mai 2026 i sak 25-133896TVI-TOSL/04.
Saken gjelder gyldigheten av Skattedirektoratets to vedtak av 27. februar 2025 om etterberegning av merverdiavgiftskompensasjon, og reiser spørsmål om rekkevidden av vilkåret «særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål» i kompensasjonsforskriften § 7 første ledd, jf. kompensasjonsloven § 4 tredje ledd.
Oslo kommune eier og leier ut boliger til beboere med helse- eller sosialrelaterte behov. Skattemyndighetene kontrollerte kommunens kompensasjonsmeldinger for totalt 30 bygg med 792 boenheter, og etterberegnet kommunens kompensasjonskrav med den begrunnelse at boligene ikke var «særskilt tilrettelagt». Skattedirektoratet la i vedtakene til grunn at den særskilte tilretteleggingen i det vesentlige måtte bestå i fysiske tilpasninger av selve boligen eller særlig avstandsmessig nærhet til en personalbase tilknyttet boligene. Oslo kommune anførte at vilkåret også omfatter andre former for tilrettelegging, herunder tilknyttet bomiljøvakttjeneste, og at samtlige boliger i saken var tilknyttet en slik tjeneste.
Det sentrale spørsmålet var om vilkåret «særskilt tilrettelagt» i kompensasjonsforskriften § 7 er begrenset til fysiske tilpasninger og avstandsmessig nærhet til personalbase, eller om det også kan oppfylles gjennom andre forhold som gjør boligen særlig egnet som helse- eller sosialbolig, herunder tilknyttet vakttjeneste.
Oslo tingrett tok utgangspunkt i at ordlyden «særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål» er skjønnsmessig og må tolkes med en viss fleksibilitet i lys av samfunnsutviklingen. Retten la til grunn at det ikke kan utledes fra ordlyden isolert sett at det stilles krav om fysisk tilrettelegging eller særlig avstandsmessig nærhet til en personalbase. Retten la videre betydelig vekt på Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 2. mars 2004, som fastslo at den særskilte tilretteleggingen kan bestå i «andre forhold, eksempelvis gjennom tilknyttet vakttjeneste eller særlig avstandsmessig nærhet til et lovpålagt pleie- eller servicetilbud», og at det avgjørende er om det er «særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særlig egnet som en helse- eller sosialbolig».
Retten fant at Skattedirektoratets prinsipputtalelse fra 2013 innebar en innskrenkning sammenlignet med Finansdepartementets uttalelse og tidligere praksis, og at denne innskrenkningen ikke hadde tilstrekkelig forankring i ordlyd, formål eller de opprinnelige rettskildene. Retten konkluderte med at verken den etterfølgende forvaltningspraksisen eller omtalen i budsjettproposisjoner kunne tillegges nevneverdig vekt ved tolkningen av vilkåret.
Retten konkluderte med at det avgjørende ved vurderingen av om en bolig er «særskilt tilrettelagt», er om det foreligger særskilte forhold ved boligen som gjør den særlig egnet som bolig for helse- eller sosialformål, og at den særskilte tilretteleggingen kan bestå i tilknyttet vakttjeneste eller andre forhold som gjør at boligen kan tjene de helse- og sosialformål den er tiltenkt. Retten fant at bomiljøvaktordningen i den foreliggende saken hadde en slik karakter at vilkåret var oppfylt, idet tjenesten var særskilt innrettet mot beboernes helse- eller sosialrelaterte behov og utgjorde noe vesentlig mer enn alminnelig vekterservice.
Oslo tingrett opphevet Skattedirektoratets to klagevedtak som ugyldige på grunn av rettsanvendelsesfeil.
