30.10.24
Oslo tingrett avsa 30. oktober 2024 dom (23-177026TVI-TOSL/07) om etterberegning av merverdiavgift og ileggelse av skjerpet tilleggsskatt. Hovedspørsmålet i saken var om det var rettslig grunnlag for kreditering med avgiftsvirkning mellom to selskaper i konsern.
Kort oppsummert var faktumet i saken at entreprenøren Slottsbygg AS hadde fakturert byggherren Mariboesgate 16 AS for tjenester i forbindelse med et byggeprosjekt i Mariboesgate i Oslo. Disse selskapene var søsterselskaper i Fortuna Estate AS-konsernet. Slottsbygg AS fakturerte Mariboesgate 16 AS totalt ca. kr 75 millioner ink. merverdiavgift i årene 2018 til 2021. Denne merverdiavgiften ble en endelig kostnad for Mariboesgate 16 AS fordi kostnadene knyttet seg til bygg/leiligheter som skulle selges videre unntatt merverdiavgift. Det ble ikke foretatt formelt sluttoppgjør og overtakelsesbefaring, og sommeren 2020 var flere av leilighetene overtatt av kjøpere. Den videre byggingen ble imidlertid stanset av Plan- og bygningsetaten i Oslo - og brukstillatelsen trukket. Dette førte til et rettslig oppgjør mellom konsernet og kjøperne av leilighetene.
Slottsbygg AS utstedte så en kreditnota til Mariboesgate 16 AS på ca. kr 60 millioner inkludert merverdiavgift på kr. 12 162 117. Teksten på kreditnotaen var "[k]reditert ihht revidert sluttavregning". Ettersom Mariboesgate 16 AS ikke hadde fradragsrett for merverdiavgiften utgjorde det krediterte merverdiavgiftsbeløpet en besparelse for selskapet.
Retten formulerer spørsmålet i saken slik; om krediteringen som ble foretatt hadde et rettslig grunnlag, og ikke for eksempel var en frivillig kreditering mellom nærstående. Det vises i den forbindelse til Tønsberg Bolig-saken, der det ble oppstilt vilkår om at prisavslaget måtte være rettslig begrunnet.
Retten gjør deretter en vurdering av avtalen og viser til skattekontorets vurderinger i vedtaket, som retten er enig i. Retten kommer dermed, basert på faktumet i saken, til at "det er helt usannsynlig at en slik kreditering, både på grunn av størrelsen og tiden som har gått, ville hatt rettslig grunnlag mellom to uavhengige parter. Retten mener derfor at det er mest sannsynlig at krediteringen ble gjort for å få tilbake innbetalt merverdiavgift i konsernet". Retten viser deretter til Rt. 2001 side 1288 (Gate Gourmet) og HR-2017-971 (Presentwater), og kommer til at avtalen i denne saken er endret ved konkludent atferd/passivitet i løpet av årene tjenestene ble levert (noe som tilsier at kostnadsoverskridelsene osv. ikke skyldtes kontraktsbrudd).
Retten viser særlig til grunn følgende momenter som grunnlag for å anse avtalen som endret: Det forelå ikke noe dokumentasjon på kommunikasjon mellom partene om de store kostnadsoverskridelsene, det var ikke utarbeidet prosjektregnskap og det var ikke fremlagt noe som tilsa at det ble gjort innsigelser mot beløpene som ble fakturert, hvem som hadde ansvar for overskridelser eller hvordan dette skulle håndteres mellom partene.
Retten trekker også inn interessefellesskapet som moment når retten skriver: "Det ville ikke blitt godtatt en kreditering i denne størrelsen mellom uavhengige parter uten en plassering av ansvaret for overskridelsene."
Oppsummert kom retten til at krediteringen fremsto som frivillig mellom partene, og dermed at det ikke var grunnlag for tilbakeføring av merverdiavgift. Vedtaket ble på dette punkt stående som gyldig.
Retten kom imidlertid til at det straffeprosessuelle beviskravet for de objektive vilkår for straff ikke var oppfylt i relasjon til den skjerpede tilleggsskatten. Bakgrunnen for dette var at retten ikke med stor nok grad av sannsynlighet kunne legge til grunn at partene hadde ansett avtalen som endret. Delen av vedtaket som gjaldt skjerpet tilleggsskatt ble derfor opphevet.
Sist oppdatert 08.12.24
